Om oss

Å bli pensjonister, det betyr «nye muligheter» for oss, dvs. nå kan vi prioritere det som vi ikke fikk tid til mens vi var yrkesaktive.  Med «vi» menes ekteparet Eldbjørg Hylland og Jan Svein Asprusten. Våre nærmeste er syv barn med sine ektefeller/samboere og elleve barnebarn, så langt. Flere barnebarn ser ut til å komme og alle er hjertelig velkommen!

Det er vel ikke så spesielt at det sees på som en «forfremmelse» å gå fra et aktivt yrkesliv  over til å bli pensjonister?  Vi velger å se det som en snuoperasjon!  Når jobbene våre stort sett har dreid seg om å bistå folk med tjenester ut fra behov for bistand, så har det betydd at våre familier, venner og ellers nære relasjoner ikke alltid fikk førsteplassen.  Det gjør vi noe med nå!  Det er jo ikke slik at alle vi er glade i bor i nærheten av oss.  Dessuten er alle svært opptatt, det er så mye som skjer, tilbudene er mange.  Vi har innsett at det handler om bevissthet på hvilke «kvaliteter» som preger oss selv.  Hva er viktig «for oss» og hvilken livsstil vedkjenner vi oss?

Å «bli glade i noe» eller enda sterkere, å lære seg å «elske noe» det vet vi er viktig. Hva må være på plass for å oppnå slike kvaliteter? En måte å finne ut av det på er å gå tilbake i eget liv for å sjekke ut noe som vi husker eller minnes! Snuoperasjonen vår handler noe om dette, ikke så vanskelig kanskje? Vi prøver oss med, ikke bare å «prate om det», men også «gjøre noe praktisk» med det!! Hvis det smitter over på andre, da føler vi glede, fornøydhet og velvære. Om det blir «butikk» av det vet vi ikke så mye om.

Blåklokka er blomsten min, sier Jan Svein! Den oppdaget jeg tidlig på turer i fjellet, senere langs veger og andre steder i lavlandet. Men det stikker dypere, jeg forelsket meg i denne blomsten. Det har seg slik at jeg og Odd, min «fjellvenn» hadde gått langt, været var krevende og vi var slitne på en av våre fjellturer. Min tankeverden var også fylt med utfordringer! En ettermiddag lyste sola frem og vi var «på høyden» i terrenget langt inne på Hardangervidda. I en skråning sto denne blomsten tett i tett i ei grønnkledd li, duggvåt og vakker. Fjellheimen ønsket oss velkommen med det vakreste blomsterhavet jeg har sett. Jeg gråt, den gangen, guddommelig vakkert var det! I alle år siden den gang dukker minnet om denne stunda opp. Det er bare jeg som vet hva som forsterket dette inntrykket og forandret mitt indre menneske. Å beskrive den følelsen som vellet opp lar seg ikke gjøre.

Alle mine nærmeste kjenner til at jeg samler på ugler, sier Eldbjørg, den har blitt «min»! Jeg synes «klokskap» preger ugla. Symbolsk kanskje, men den minner meg om «noe å strekke seg etter», etterligne. Bildet viser ugla som henger på Mjøsro, sommerstedet vårt inne i ei vik i Mjøsa. Den hilser oss alltid velkommen når vi kommer dit. Mjøsro knytter det seg mange minner til, det samme med ugla. Her senkes skuldrene og jeg finner ro i «sjel og sinn»!

Hva er mer idyllisk en Blåklokker som vaier i vinden og ønsker oss velkommen til fjells?

Blåklokka er blomsten «min» sier Jan Svein!

cropped-058-1024x679-1.jpg

Ugla er «min» fugl sier Eldbjørg!